Bergen Kunsthall is pleased to open the spring season in No.5 with the exhibition Tegneklubben (the drawing club).

This project presents work of the five Norwegian artists Terje Nicolaisen, Bjørn Bjarre, Paul Dring, Martin Skauen and Ulf Verner Carlsson, who all have defined themselves with their playful and often bizarre expression.

Tegneklubben will consist of drawings that are produced exclusively for the exhibition, and made jointly by the five artists. Over the last year the club has had sporadic meetings where they drink coffee, chat and draw. The drawings in many ways bear evidence of this spontaneous forum for thought and opinion, and present odd observations, humorous shapes and impracticable ideas.

References to the so-called ‘slacker-phrase’ are clear in this work. The phrase was introduced in the 90’s to describe parts of the period’s artistic style, where formal aspects are replaced with a more unceremonious and fragmented approach to artistic means and techniques. The central point in this approach isn’t the craft, but the opinions and thought processes this art can create.

Tegneklubben manifests itself in this artistic landscape, by attaching importance to naive illustrations, often mixed with simple texts about life’s large and small questions. This unceremonious and partly chaotic way in which these drawings are presented, emphasizes the playful researcher role the artists portray here..

www.kunsthall.no

I skyggen av kaninen 

"Quality made me do it" er teksten i en tegning som markerer starten på leseretningen i utstillingen. Galleriet er en ideell hvit kube, ingen vinduer og to innganger, den ene delvis skjult av en diskret dør dekket av tegninger. Noen hundre tegninger på A4 ark har rommet nesten helt for seg selv. Fra en forsiktig begynnelse, med to tegninger til venstre ved inngangen, øker volum og dekningsgrad ut over veggene. De gir inntrykke av en akselererende strøm av utvekslinger, ansatser til ideer, løsrevet, kjapp høyttenkning med penn og papir. Veggene myldrer av løse ark, tegninger hengt i kolonner og rekker, organisert som et kart over tenkning og distraksjoner. Tegning er et svært hendig redskap for tenkning. Det kombinerer alle muligheter for visualisering av uferdige ideer og tilløp til noe nytt, med figurer, tekst, modeller, antydninger, mønstrer, assosiasjoner og det tankespredde i å la blekk og bly tusle rundt på en avgrenset flate. Utstillingen konfronterer meg med hvor ufokusert tenkning er, med distraksjoner, gjentagelser og ufullstendige variabler som legges død og forlates et sted for så å snike seg inn bakveien i en annen, ellers så balansert tegning. Den enkelte tegning kan ikke forenkles til ren informasjon, selv om jeg kan gjenkjenne ansikt og andre figurasjoner knyttet til menneskelig aktivitet. Det er i selve mengden at det dukker opp et nytt nivå her. 

Forskning omkring hvordan bevisstheten fungerer har avdekket at sanseapparatet mottar flere millioner bits informasjon hvert sekund, men bevisstheten omdanner høyst 40. Den første problemstillingen til bevisstheten er å velge hvilke 40 bit som skal nå den bevisste bevisstheten. Det første leddet omdanner derfor en stor mengde informasjon til en mindre mengde, i prosessen kastes mye informasjon vekk, det kalles eksformasjon. Prosessen kan kort beskrives som en bevegelse fra mikronivå til et makronivå. Forskning inneholder mye eksformasjon. Fiffet er å holde rede på eksformasjonen, sammenfattet i noen enkle begreper som rommer all den bortkastede informasjonen. Tankesprang er 40 bit i sekundet, plukket fra millioner av bit som ikke er tilstede, men som likevel ikke er borte. De 40 bitene er tilstrekkelig for å gjenkjenne verden. Men det meste av det vi opplever når aldri fram til den bevisste bevisstheten, vi kan ikke dele den erfaringen med hverandre. 

Disse noen og hundre tegningene er tettpakket med eksformasjon. Det finnes i tillegg eksformasjon som ligger og drar seg mellom linjene, som ikke er kastet nok vekk, det lekker mumlende konnotasjoner om lekenhet og tilløp mellom tegningene. Samtalene mellom de fem tegnerne inneholder også eksformasjon, her og der synlig som referanser, som bretteleken der de tegner en del hver, uten å vite hva de andre tegner, eller som bearbeidete variasjoner av hverandres utkast. Samlet blir tegningene en fresende strøm av mikronivå som løselig holdes sammen til en skikkelse, men der det oversiktlige makronivået er under kontinuerlig undertrykk og med fare for implosjon. Tegningene viser til et mikronivå som er utilgjengelig, men jeg kan se at det finnes en forbindelse dit.

Sissel Lillebostad, Numer, 2005