Prosjektrom Normanns
c/o Elefant, Erfjordgata 8, 4014 Stavanger

Read more www.prosjektromnormanns.com

Stavanger i latterens tid
Trond Borgen, Stavanger Aftenblad, 17 Dec, 2019

Dette er en gjeng kunstnere
som ikke bare har det gøy sammen,
men som også pirker borti Stavanger.

Så er det definitivt slutt, etter ni flotte og innholdsrike år: Prosjektrom Normans avvikler driften av et kunstnerstyrt visningsrom som stadig har skiftet karakter og innhold, fra utstilling til utstilling. Alltid noe nytt, alltid noe annet. Når Tegneklubben nå slipper til, fylles rommet med latter. Her er mengder av A4-tegninger, alle med et skråblikk på tema, motiv, livet, menneskene og tegnekunsten i seg selv. Kunstnergruppen består av Bjørn Bjarre, Ulf Verner Carlsson, Paul Dring, Terje Nicolaisen og Martin Skauen, kunstnere som ellers har hvert sitt distinkte uttrykk, men som her snakker med én stemme: Utstillingen er et kollektivt prosjekt, ingen har signert sitt bidrag individuelt, og i noen tilfeller har de fullført hverandres tegninger. En genuint kreativ samværsform.

Urent
De dyrker et uvørent og urent estetisk uttrykk – tegningene virker spontane, ofte skisseaktige, med kort vei fra idé til utførelse. Forventer du sirlig utført tegnekunst, med demonstrasjon av lekre finesser, er ikke dette utstillingen du skal besøke. Men om du heller vi se en slags evig, spontan bevissthetsstrøm fra en gjeng kunstnere som ikke bare har det gøy sammen, men som også tar tak blant annet i spørsmål om kunstens verdi og egenart, om kunstdebatter i Stavanger og om byen vår som oljehovedstad, er Normanns stedet. Ikke minst fordi tegneklubbmedlemmene har dette til felles: den absurde tilnærmingen som alltid får humoren og latteren fram. Mange av tegningene er svært grovt og enkelt utført, men poengene er tydelige. Stavanger som oljebadernes hjemby får gjennomgå, og kanskje også, i det siste, en viss oljeanger? Det skjer helt uten fordømmelse, men med latterens befriende kraft. Og ser vi nærmere på hvordan tegnerne behandler vår lokale kunstscene og kunstdebattene her, finner vi en variert bruk av virkemidler, også teknisk, hvor tegning kombineres med foto og collage. Sammenstillingen av portretter av Jan Zahl og Natasja Askelund i debatten om samtidskunst (Zahl: «Samtidskunst er stygt»), med en viss kunstkritiker plassert høyere opp på veggen, som om han sitter i himmelen og overvåker striden der nede på jorden, er slående.

Skrik
Avisens bruk av terningkast i kunstkritikker får også gjennomgå, som et latterlig fenomen. Treffende er kommentarene til kunstforeningens salg av Barbara Hepworth- skulpturen, som under tegnernes hender forvandles til Edvards Munchs «Skrik». Et skrik som fortsatt lyder som et ekko blant Stavangers kunstpublikum. Karikatur og vitsetegning står sterkt i utstillingen. Det er både en styrke og en svakhet, for enkelte av poengene kan virke billige, lettkjøpte – et resultat av hurtigheten i behandling av stoffet og i utføring av tegningene, en kritikk tegnerne selv punkterer i et bilde med teksten «Tid for talentløshet ». Jeg skulle gjerne ha sett en sterkere bearbeiding av noen av motivene her, en viss langsomhet i utførelsen. Men hele poenget er nok at Tegneklubbens raske, sveipende stil skal fylle rommet med en nærmest eksplosiv, umiddelbar kraft. Denne umiddelbarheten smitter straks over på meg – jeg hadde forestilt meg at jeg skulle forlate Prosjektrom Normanns kun med sorgen over at denne epoken i det stavangerske kunstliv nå er over. Men så drar jeg derfra også med en stemning hentet fra Stavanger i latterens tid.

So it's finally over. After nine great and content-rich years, Projektrom Normanns, the artist-run exhibition space that has constantly changed its character and content over the years, from exhibition to exhibition presents it´s final show. For this final showdown it´s Tgeneklubben´s (THe Drawing Club) time to let go. The room is filled with laughter. Here are lots of A4 drawings, all with a slant on theme, motif, life, people and the art of drawing itself. The artist group consists of Bjørn Bjarre, Ulf Verner Carlsson, Paul Dring, Terje Nicolaisen and Martin Skauen, artists who otherwise have their own distinct expression, but who speak here with one voice. The exhibition is a collective project, no one has signed their contribution individually, and in some cases they have completed each other's drawings. A genuinely creative way of socializing.

Unrefined
They cultivate a reckless and unrefined aesthetic expression - the drawings seem spontaneous, often sketchy, with a short distance from idea to execution. If you are expecting beautifully done artwork, with a demonstration of nurtured craftmanship, this is not the exhibition you should visit. But if you would rather view a kind of eternal, spontaneous stream of consciousness from a bunch of artists who not only have fun together, but who also address issues such as the value and uniqueness of art, artistic debate in Stavanger and our city as the oil capital, then Projektrom Normanns is the place to be.. Not least because the Tegneklubben members have this in common: the absurd approach that always evokes humor and laughter. Many of the drawings are very rough and simple, but the points are clear. Stavanger as the hometown of oil is tackled, and perhaps, in perhaps in the current climate, a certain oil angst? It happens completely without condemnation, but with the liberating power of laughter. And if we look more closely at how the artists treat our local art scene and the debates here, we find a varied use of instruments, also technically, where drawing is combined with photo and collage. The juxtaposition of portraits by Jan Zahl and Natasja Askelund in the debate on contemporary art (Zahl: "Contemporary art is ugly"), with a drawing of a certain art critic placed higher up on the wall, as if he is sitting in heaven watching the chaos of Earth below. Its striking.

Scream
The newspaper's use of dice throws in art criticism is also asubject, ridiculing this ridiculous phenomenon. Striking are the comments on Stavanger Art Association's sale of the Barbara Hepworth sculpture, which, under the artists hands, is transforms into Edward Munch's "Scream." A scream that still sounds like an echo among Stavanger's art audience. Caricature and jokes are strong in the exhibition. It is both a strength and a weakness, for some of the points may seem cheap, easily bought - a result of the speed and the treatment of the media and the execution of the drawings, a criticism Tegneklubben themselves punctuate in an image with the text "Time for talentlessness". I should have liked to see a stronger processing of some of the motifs here, some slowness in execution. But the whole point is Tegneklubbens's swift, sweeping style should fill the room with an almost explosive, immediate force. This immediacy contagiously spreads to me - I had imagined that I would leave Projektrom Normanns with the worry that this era of Stavanger art life is now over. But instead I also leave with a mood drawn of Stavanger in the time of laughter.