Tegneklubben (The Drawing Club) is a collaborative artist collective consisting of Paul Dring, Terje Nicolaisen, Ulf Carlsson, Martin Skauen and Bjørn Bjarre. They meet sporadically to drink bear, eat cheese doodles, draw and chat about almost everything, except the unchatable. During the sessions the drawings turn from promising to bad, and sometimes from uninteresting to funny.

Of all the thousands of drawings the club has produced, there are some that we actually like! Tegneklubben never erase a line, they never sign a drawing, and they never talk about Tegneklubben. Their mission as artists is to fight the power of the art bureaucracy and the instrumentalization of meaning, and they also work hard to blur the line between drawing and their drawing equipment. Together they yearn for a certain kind of uncompleteness that can only be accomplished by accumulating endless piles of paper.

Some of their most popular subjects include the power of language, meta art-world commentary, sublimity, bad painting, eroticism and the nasty body, color-field psychosis, dysfunctional furniture, portraits of gnomes and ideas for unrealizable public art projects.

www.tegnerforbundet.no

Gutteklubben grell

Det er en god ting ved mennesket at det er et flokkdyr.

Rule number one: You do not talk about fight Club
Rule number two: You do NOT talk about fight Club.

Man hører jo at her er det en eller annen sammenheng, ikke sant? Det er det også. Når de fem medlemmene av denne intenst skriblende klubben drar med seg fire guest stars in i Tegneforbundets lokaler, er det virkelig de rette folkene på riktig sted til riktig tid.

Vi trengte dette nå; et frontalangrep av tegning - så mye og så kjapt utført at det blir meningsløst engang å prove å holde fast ved det sovnede begrepet slacker.
Men det er like fullt denne termen vi må utgå fra.

Tegneklubben treffes, seis det, for å “tegne, drikke øl, spise ostepop, konspirere og diskutere kunstens fremtid”. Og det høres jo hyggelig ut. Så er også resultatet ikke bare sympatisk, men til tider også hysterisk morsomt. De jeg slentrer rundt i Tegneforbundet en dag midt i uken, selvfølgelig helt alene, blir jeg til tider stående og riste av ektefølt glede, med en boblende sinnssyk latter som ikke lar seg holde tilbake.

Signaturfritt. Særlig er det en suite me forslag til utsmykning av operaen i Oslo som får meg helt ut av balanse. For eksempel “500 meter høy gubbe på dass i malt marmor”, plassert sittende på taket til operahuset med bena på bakken (en gaske god idé, egentig), eller en oppblåsbar kopi av operaen plassert rett ved siden av originalen.

Sånn holder det på, et hastig innfall og en lynkjapp tegning - fort går det, mye blir det, og selvfølgelig er ikke alt like morsomt - noen ganger ser poenget ubehelpelig ut til å ha gått tapt i farten. Ikke at det gjør så mye; dette er under alle omstendigheter ganske eksakt den utstillingen jeg hadde lyst til åse. Den er såpass omfattende at alt heller ikke får plass på veggene, men må ligge i stabler på gulvet.

Og selv om det her også finnes en liste over Tegneklubbens regler, nummerert fra en til ti - der ikke står noe annet enn tallene - er det helt klart at det faktisk finnes noen formulerte regler. Det mest påtagelige er at ingen tegning er signert, alt her er en integrert del av en kollektiv kraft.

En annen ting er at det forekommer en tematisk inndeling i grupper - som nettopp nevnte variasjoner rundt en tenkt operautsmykking.

Flokkdyr. Man kan selvfølgelig meditere lenge og vel over hva en slik praksis egentlig fører til botenfor konspirasjonen over ostepop og pils. Eller hvorfor det, selv med gjesteartister, er så påfallende guttete her. Likevel, når resultatet ligger i et så høyt gir som her, går det nesten ikke an å argumentere mot det.

Ser vi her an antydning til et konglomerat av billedkunstnere, en fusjon av den typen som har gitt oss et komplett dysfunksjonelt nasjonalmuseum og en kunsthøyskole på randen av borgerkrig? Eller er det heller en reaksjon på den slags? Vil vi se flere grupperinger? For det er tross alt fortsatt en markant individuell ting å være billedkunstner i utgangspunktet. De nålevende unntakene er få og kan telles på venstrehåndens fingre - i skrivende stund husker jeg bare Members Club og Baktruppen, og da er sistnevnte ikke nødvendigvis et prosjekt som er mer fundert i samtidskunsten enn noe som helst annet.

Eller er det bare den gamle driften til å establere en klubb fordi man har en spesialinteresse? Ikke vet vel jeg, men dette er ganske festlig, altså, det er det.

Tommy Olsson, Morgenbladet, March, 2008